Vil du være med, så heng på...
Ja, det lurer jeg på om vi gjør i norsk skole? Har lest med interesse den siste uken boka: Fra digital ferdighet til kompetanse og Ikt i skolen, et hefte fra Læringssenteret utgitt på Gan forlag i 2003. Både boka Fra digital ferdighet til kompetanse og heftet Ikt i skolen påpeker viktigheten av lærerens kompetanse for implanteringen av ikt i fagene. I Ikt i skolen blir vi kjent med PILOT prosjektet som fant sted på begynnelsen av 2000-tallet. Det redegjøres for hvordan prosjektene har gått, hva som er suksessfaktorer og hva som hemmer. Jeg vil trekke frem artikkelen som tar for seg erfaringer fra en videregående skole på Nesodden. Artikkelen har overskriften: "Ingen vei tilbake" dette er en uttalelse rektoren fra ovennevnte skole kom med i starten av prosjektet. Videre kommer det frem at denne skolen satset tidlig på å gi elever og lærere bærbare pcer og tilgang til trådløs nettverk. Utstyret var altså på plass, men de erfaringene som ble gjort var at elevene merket stor forskjell på kvaliteten av bruken av ikt i undervisningen, ut fra den faglige tryggheten den enkelte lærer hadde.
Når jeg leser i ovennevnte litteratur, kan jeg ikke unngå å se tilbake på eget yrkesløp i en liten skole i distriktet. Vi har utstyr og internett, i midlertid har kursing vært en mangelvare og planer for bruken av ikt i fagene like så. Pcer blir mest brukt som avanserte skrivemaskiner, elevene henter informasjon fra nett og vi har i de senere år tatt i bruk læringsplattformen Fronter, så hva er det jeg savner? Her ligger nok svaret i en bevisst bruk av ikt i læringsprosessen. Jeg som pedagog må legge til rette for gode oppgaver som motiverer og utfordrer elevene slik at de opplever mestring. Etter mitt skjønn er det viktig at det gis rom for faglige diskusjoner i lærerstaben om hvordan skolen skal arbeide med digital ferdighet. Gode progresjonsplaner vil være et nyttig verktøy, disse må utvikles på skolene og i lærerfellesskapet. Dette er kanskje en selvfølge for mange skoler, vi er dessverre ikke kommet så langt. Jeg finner det merkelig at det ikke settes av midler til kursing av lærere, er det virkelig den enkeltes ansvar å tilegne seg kompetanse uten veiledning? Den digitale verden er stor og mulighetene mange, noe som kan virke uoverkommerlig. Jeg er klar over at i begynnelsen av 2000-tallet var det mange prosjekter som hadde som mål å utvikle ikt i skolen. Men alle skolene var ikke med i disse prosjektene, kanskje spesielt utkanten henger etter, hvem har så ansvaret? Den enkelte lærer, rektorene, virksomhetslederene? Ansvaret er nok delt, men for å sikre helhet og unngå privatpraktisering så må nok rektorene spesielt kjenne sin besøkstid.
Rektoren som uttalte: " Ingen vei tilbake", har rett, ikt er kommet for å bli, og vi har ikke noe valg, vi må henge på for å være med. Vi har jo ikke noe valg, ikt er den femte ferdighet og den likestilles selvsagt med de fire øvrige ferdighetene: lesing, skriving, regning og fortelle. Det ville jo være en umulighet å bruke disse i læringsprosessene uten å kunne de, så også når det gjelder ikt. Vil vi være med så må vi få ikt kompetanse!
